Fie Hørby snakker om viktigheten av pusterom og å bare være uten noe bestemt mål. Men hvordan skaper vi det i en travel hverdag?

Hva synes du om livet i sommerhuset?

Da våre eldre barn var små, dro vi ofte til sommerhuset vårt i Hornbæk, men nå bor vi her fast, og her er det bare en helt spesiell energi. Vi har reist mye i Danmark, men etter at vi flyttet til Hornbæk, som på mange måter føles som å bo midt i sommerhuslandet, har våre feriedestinasjoner vært steder som Island, USA og Italia. Der vi en gang søkte storbyen, søker vi nå naturen på disse storslåtte stedene. Vi drar også til Bornholm hvert år, men det føles ikke som å være i Danmark. Når vi reiser, legger vi stor vekt på at det skal være berikende og hyggelig for oss alle, og på Bornholm føler vi at vi får alt dette. Det er god mat, vi kan bo flott, og naturen er vakker og storslått. Vi synes det kan være vanskelig å finne sommerhus der man ikke må gå på akkord med komforten, for vi har tross alt nådd en alder og har en økonomi som gjør at vi ønsker at det skal være akkurat litt bedre enn det vi har i hverdagen.

Hva skjer når vi fysisk fjerner oss fra hverdagen?

Det har aldri vært så mange som kjøper sommerhus som det er akkurat nå. Jeg tror det handler om å få et pusterom, der vi flytter oss bort fra hjemmet vårt og hverdagen, som er full av daglige gjøremål; klesvask og ting som bør males, repareres og rengjøres. For mange, spesielt barnefamilier, kan hjemmet være forbundet med arbeid. Det er alltid noe å gjøre, og det er full fart på. Allerede på vei til sommerhuset har vi en tendens til å falle inn i et annet tempo, fordi vi ikke har så mye å gjøre der.

Når vi som mennesker ankommer et sted hvor vi vet at det er tid til å slappe av, så vet kroppen også hva den skal gjøre. Roen kommer lettere av seg selv, for vanene og ritualene hjelper kroppen og hodet gjennom rastløsheten. De blir en slags snarvei til å regulere uro til ro og til å kjenne på hverandre.

> Jo dypere vi føler oss forbundet med oss selv, jo mer kan vi også knytte oss til andre. Vi knytter oss til hverandre og merker at kjærligheten er der.

Hva betyr det å være uten mål for deg?

For meg er det gjennom det å være uten mål at vi finner tilbake til oss selv, at vi merker oss selv, og at vi begynner å føre samtaler som hverdagen sjelden gir rom for. Travlheten gjør at vi beveger oss på overflaten av oss selv og andre, men når vi ikke skal noe og bare overgir oss til det formålsløse væren, faller vi ofte ned i et annet lag, der vi føler oss dypere forbundet med oss selv. Jo dypere vi føler oss forbundet med oss selv, jo mer kan vi også knytte bånd til andre.

Vi knytter bånd til hverandre og merker at kjærligheten er der. Det er her vi lader opp som mennesker. Og det kan være vanskelig å etablere denne forbindelsen i hverdagen, fordi alt går så fort, og forutsetningene rett og slett ikke er til stede. Vi kan jo tenke over om dette er et tempo som skal fortsette, for når vi ikke klarer å finne ro i nervesystemet vårt og kjenne roen, så lider vi faktisk. Det er her stresset, angsten, tomheten og meningsløsheten setter inn. Det er kontakten med dem vi elsker som gir oss mening. Det er rett og slett avgjørende viktig for vår livsglede og livskraft at vi får ladet opp. Vi har en tendens til å glemme hva det egentlig er som gir oss livsglede.

> Hvis man ikke har mot til å være til stede i uroen som oppstår og rastløsheten som melder seg, kan man finne på alle mulige prosjekter og fortsette uten å knytte bånd, fordi det er lettere å være i det enn i uroen.

Hvorfor er det så viktig å finne ro?

Når vi finner roen, merker vi noe nytt, og vi tenker på nye måter. Vi kan få tak i kreative krefter som vi kanskje ikke visste at vi hadde, eller som vi ikke har vært i kontakt med på lenge. Det ser vi også hos barna – de finner frem til noen mye dypere leker, der man virkelig kan merke at de blir oppslukt av leken. Og hvis det er flere barn, finner de sammen om leker som kan vare i timevis.

Det kan godt være en lang vei inn til vår egen kreativitet etter en periode preget av fart og travelhet. Her er vi i et tempo der vi kan ha vanskelig for å finne ro og falle til ro i familiens favn. Før vi kommer inn i roen, må vi gjennom en uro. En rastløshet der vi kan ha vanskelig for å knytte oss til oss selv og til familien – her er det avgjørende at vi lander i det formålsløse vesenet, selv om uroen ofte vil prøve å tvinge oss tilbake i det høye gir. Hvis man ikke har mot til å være til stede i uroen som kommer og rastløsheten som melder seg, kan man finne på alle mulige prosjekter og fortsette uten å knytte bånd, fordi det er lettere å være i handling enn i uroen.

> Det vi ser i dag, er at det moderne mennesket har en ganske stor ubalanse mellom å gjøre og å være, fordi vi generelt sett gjør mye mer enn vi er.

Hva forstår du med vaner og ritualer?

Det er som når du går på yoga. Allerede når jeg trer inn og ruller ut matten min, merker jeg at jeg faller litt mer inn i meg selv, og etter timen er jeg ofte et helt annet sted, fordi yogaen hjelper meg og kroppen min med å roe ned. Og på samme måte skjer det når vi kjører av gårde til en sommerhus. Vi vet at vi skal gjøre noe rolig, og kroppen får hjelp til å komme ned i et roligere tempo. Når vi går fra å gjøre til å være, skjer det noe helt spesielt. Det vi ser i dag, er at det moderne mennesket har en ganske stor ubalanse mellom å gjøre og å være, fordi vi generelt sett gjør mye mer enn vi er. Det er viktig å holde fokus på det formålsløse å være, som også ligger i mindfulness, yoga og meditasjon. Vi får ikke ladet opp ordentlig, fordi vi har for lite formålsløs væren.

Kan pusterom skape rom for den formålsløse væren i hverdagen?

Ja, det kan de absolutt. Det er noe av det vi jobber med sammen med studentene våre ved Blackbird Institute. Vi skal skape bærekraftige liv. Mange av oss har blitt dratt med i en strøm av det vi ser andre gjøre. Vi ser at man går på jobb fra 8 til 16, sliter seg ut der, møter opp på alle arrangementer rundt barna, treffer venner, familie og arrangerer barnebursdager, kjører til fritidsaktiviteter, og til slutt står vi igjen helt utmattede, fordi det hele rett og slett blir for mye. Måten vi kan skape pusterom på, er ved å virkelig se på livet vårt og tenke: «Hvordan vil jeg egentlig leve livet mitt?».

I samfunnet vårt er det en tendens til å jobbe helt vilt i løpet av uken, og fordi vi ikke klarer å skape pusterom i løpet av uken, tar det lang tid for kroppen å finne tilbake til et stadium der vi kan knytte bånd til hverandre. For å skape pusterom i hverdagen med små barn, er det en god idé å la både din og barnets kropp skifte ned et gir. Det kan vi gjøre ved å sette på rolig musikk når vi kommer hjem, legge oss ned på gulvet, og her vil vi ofte oppleve at barna helt naturlig kommer og legger seg oppå oss. Barn kobler seg inn i foreldrenes nervesystem, så hvis vi slapper av sammen, puster sammen og knytter oss fysisk til hverandre der på gulvet, kan vi ofte unngå det vi i gamle dager kalte «ulvetimen». Ulvetimen oppstår fordi barna er overstimulerte og ikke har blitt regulert ordentlig i løpet av dagen. Pusterommet skapes ved at vi sørger for å gå inn og regulere oss selv og barna våre. Vi må roe oss ned, trekke pusten, rette oppmerksomheten innover og koble oss til oss selv, og deretter kan vi koble oss til hverandre.

Hvordan gjør dere det hjemme hos dere?

For meg personlig betyr det at jeg ikke jobber fem dager i uken. Det tar meg for lang tid å finne roen i meg selv, så derfor er det viktig for meg å ha en kortere arbeidsuke og noen dager hvor jeg jobber hjemmefra. Jeg vil gjerne kunne tilbringe mange timer sammen med sønnen min, uten at vi må gjøre noe, uten at vi sitter ved datamaskinen, uten at jeg er på telefonen – nettopp for at vi skal kunne finne hverandre. Vi prioriterer alltid å spise middag sammen med de store barna våre. Vi legger stor vekt på maten, og vi lager den ofte sammen, spiser lenge og vasker opp sammen. Vi vet at vi har tid til å gjøre noe sammen som knytter oss sammen i hverdagen.

Overganger virker å være viktige. Hvordan ivaretar vi dem?

Overganger er sårbare for oss som mennesker, og vi legger for lite vekt på dem. Når vi henter barna våre, drar fra jobben, skifter fra hverdag til helg eller fra helg til hverdag – disse skiftene krever faktisk noe av kroppen. Vi kan ikke bare sånn uten videre gå fra høyt tempo til lavt tempo. Det er en overgang, og den kan gjøres mykere ved å sørge for å skape balanse i hverdagen. Det hjelper ikke at vi bare gjør det i helgene. Det er akkurat som når man dykker. Vi må opp til overflaten og få luft før vi kan dykke igjen. De små pausene i løpet av dagen har virkelig stor effekt. Når det er sagt, kan det være vanskelig, fordi vi har en kultur der vi får poeng for å være effektive, få gjort mye og holde tempoet oppe, men det er ødeleggende for oss hvis vi ikke husker å lade opp og ta pauser med jevne mellomrom.

> Når vi ikke har denne kontakten, merker hverandre og er opptatt av hvordan den andre har det, begynner vi å leve parallelt. Vi klarer ikke å merke verdien av forholdet vårt, og da er det lett å begynne å tvile.

Hva betyr det for familien og partnerskapet at vi skaper pusterom?

Som jeg har vært litt inne på, gjør pusterom i hverdagen at vi kan knytte bånd til og føle hverandre. Når vi ikke har denne kontakten, føler hverandre og er opptatt av hvordan den andre har det, begynner vi å leve parallelt. Vi klarer ikke å oppleve verdien av forholdet vårt, og da kan vi begynne å tvile – på oss selv, på hverandre og på om vi er gode foreldre for barna våre. Kroppen lengter etter kontakt, nærhet og ømhet når vi går uten dette over lengre tid. Vi blir overveldet fordi vi ikke kan føle kjærligheten, og da klarer vi heller ikke å takle like mye, fordi vi ikke får ladet opp gjennom det formålsløse samværet. Det er rett og slett følelsen av å kjøre på tom tank.

Du sier at det er som å kjøre på tom tank – men hvordan endrer man det rent praktisk?

Hvis jeg er litt sliten eller i dårlig humør, hjelper det alltid å sette på musikk og danse i stua. Det endrer alltid energien i løpet av få minutter. God musikk som vi bare beveger oss til sammen, og så danser vi oss inn i den gode stemningen. Det etterlater alltid familien i en annen stemning enn da vi startet. Jeg tror også at det er derfor trampoliner har blitt så populære. Man går ut og beveger seg sammen med barna, og det gir ofte en høyere og løftet stemning. Noen ganger synes jeg man bør søke noe annet enn den rolige stemningen – det kan være sunt å gjøre noe som tilfører familien energi. Trampoliner byr på begeistring, høy energi og latter. Men det handler også hele tiden om en balanse mellom de to.

Hva er viktig å sørge for, slik at man får etablert kontakten?

Når vi som foreldre har hatt en hektisk uke, kan vi lett ha en tendens til å ville gjøre alt mulig sammen med barna våre – de skal virkelig skjemmes bort, slik at vi kan ha god samvittighet. Problemet er at vi ofte ender opp i situasjoner som vi selv ikke synes er morsomme, og det merker barna.

Det handler derfor om å finne ut hva vi som voksne selv får energi av. Eller å bestemme seg for å gå inn i det og virkelig ønske det. Det skaper en god og nærværende kontakt som barna speiler seg i. Hvis barna derimot ikke merker vårt nærvær, vil vi oppleve at de blir kontaktlystne, og da er det ingen forutsetninger for at det skal bli hyggelig. Barna vil bli klengende, plagsomme, og det som er planlagt, er ikke godt nok. Det barna våre egentlig savner, er vår tilstedeværelse. De merker at den voksne ikke er til stede, og det gjør barna usikre. Det er avgjørende for barna at de kan føle kontakten med oss. Barn vil være med på alt, så lenge de kan merke at de voksne er glade og til stede.

Poenget er at det ikke er så viktig hva vi gjør sammen, enten det er å reparere sykkelen, leke med perler, samle kastanjer eller tegne. Det viktige er at vi ikke bare står på lekeplassen, uengasjerte, som levende døde. Det gir rett og slett ikke mye næring.