Vibeke Panduro om å innrede feriehus på budsjett og ta vare på det vi har

Vil du heller lytte? Hør episoden med Sussie Frank og Vibeke Panduro fra vår podcast Sommerhusliv her eller der hvor du lytter til podcast.

Vi sitter i Vibeke Panduros lyse, kystnære sommerhus i Fjerritslev, Lille Svinkløv. Sommerhuset har det navnet fordi arkitekturen med det stråtakte taket og den sarte, pastellfargede trebekledningen er en slags liten kopi av det gamle Svinkløv Badehotel som ligger bare et par kilometer derfra.

Hver trestol rundt spisebordet vi sitter ved, er litt forskjellig – noen av dem levninger fra da Vibeke Panduro og hennes mann, Jesper Panduro, overtok sommerhuset. I mange år drev paret det danske designselskapet Skagerak, men etter nylig å ha solgt det, er det hennes nye selskap, The Table Project, som opptar Vibeke Panduro. Når hun altså ikke nyter det vakre sommerhuset.

Vil du selv oppleve sommerhuset? Book det her.

Sommerhuset Lille Svinkløv har imidlertid ikke alltid stått så vakkert som det står nå – i hvert fall ikke akkurat da paret overtok det.

»Jeg kan huske at vi gikk rundt og tenkte at det kan noe. Så spurte vi eiendomsmegleren, hvorfor tror du ikke det er solgt? Bare vent til du kommer innenfor, sa han. Og det var virkelig ekkelt. Det luktet, og det var mus. Det hadde bare stått og vært for slitent i mange år«.

»Da vi overtok det hadde jeg en jobb som ikke eksisterte under korona, og da tenkte jeg at nå er det nå. Så begynte vi å male, rydde ut og kjøre vekk. Og gjøre det fint og gjøre det til vårt. Så vi brukte veldig mange timer her oppe på å male og gjøre rent«.

80 liter hvit maling

Og det skulle maling til for å gjøre sommerhuset koselig igjen. Så mye at det ble brukt hele 80 liter hvit maling, forteller hun.

»Det er jo ikke mega høyt under taket her. Så det skulle være lyst. Og så hadde vi behov for å få inn litt lys utenfra, så vi valgte å skifte noen få vinduer. Vi ville gjerne beholde dem som var fine og gamle. Men noen få har vi skiftet, blant annet for å lage et panorama ut mot hagen, så man kan kikke på rådyrene og vi fikk mer lys inn«.

Det er jo mega enkelt å gjøre noe hvis du har alle pengene i verden. Men jeg hadde faktisk et budsjett som jeg skulle holde. Jeg hadde 80.000 kroner til å renovere hele huset for.

Til istandsettelsen satte Vibeke Panduro seg en utfordring; hun ville gjøre huset vakkert og koselig på et begrenset budsjett.

»Fordi Jesper sier at det er jo mega enkelt å gjøre noe hvis du har alle pengene i verden. Men jeg hadde faktisk et budsjett som jeg skulle holde. Jeg hadde 80.000 kroner til å renovere hele huset for. Og det var ikke mye, kan man si«.

Og så gikk hun ellers rimelig systematisk til verks:

»Vi skal bruke maling, sjekk. Og så prioriterte vi å kjøpe billige, lett brukte møbler fremfor for eksempel design, og å bruke noen av dem vi hadde hjemme, som var nye. Og så kjøpte vi litt IKEA, litt filleryer, og hva man nå skulle ha, så det hele kunne komme opp og kjøre. Så er det først senere vi har prioritert å lage litt større prosjekter som nytt kjøkken og gulv for eksempel. Så la vi bare en masse filleryer og prøvde å dekke det gamle gulvet litt. Men den første omgangen renovering, den holdt vi på et ganske skrapet budsjett«.

Renovering i budsjettvennlige etapper

»Det var en kul øvelse å kjenne etter at man ikke trenger å gjøre alt dyrt, og man kan renovere og passe på det som er der fra før, på den måten. Og så tenker jeg også at det handler om å prøve å kjenne etter hva slags sted man er. Og så prøve å være i det«.

Hvis det ikke er til å redde fordi det er fra en tid hvor man bygde billig, så er det kanskje ikke annet å gjøre enn å skifte det ut. Men man kan godt leve med det en stund og kjenne etter.

»Så det kommer litt i etapper,« forteller Vibeke Panduro.

Siden den første istandsettelsen på det skrapede budsjettet har Vibeke Panduro og hennes mann laget flere etapper – blant annet gulvet og kjøkkenet, som hun drømte om å gjøre til en modig feature i huset. Men først etter at de i en god rum tid levde med huset og kjente etter hva som virkelig var viktig for dem å oppdatere, og hva som egentlig ikke var det.

»Én ting er hvordan man innreder seg fysisk, men en annen ting er også hvordan man så lever i det. Jeg hadde egentlig planlagt at det skulle være en liten trapp opp til øverste etasje så man fikk ekstra plass. Men i virkeligheten hadde vi slett ikke bruk for den plassen, fant vi ut. Altså, hvorfor skulle det være plass til ti personer, når vi nå bare er seks som regel?«.

»Hvis man regner etter her til slutt, så har jeg helt klart brukt flere penger enn startbudsjettet i første omgang. På sikt blir man jo lei av det der 90-tallskjøkkenet, hvor man bilder seg selv inn at man bare kan skifte grepene. Det kan man godt i et års tid, men så kommer det kanskje en tid hvor man tenker, ok. Hvis det ikke er til å redde fordi det er fra en tid hvor man bygde billig, så er det kanskje ikke annet å gjøre enn å skifte det ut. Men man kan godt leve med det en stund og kjenne etter i det minste, synes jeg«.

Det er ingen masterplan

»Det er ikke slik at jeg har en ferdig plan. Det er jo også en del av livet. At man kjenner etter hva som skal skje nå, og hva som kan være bra for huset. Vi fikk for eksempel også lagt en terrasse utenfor, så uteområdet henger bedre sammen med huset. Slik er det jo med et sommerhus, tingene flyter sammen inne og ute. Men det er ikke en masterplan. Det er alltid i bevegelse. Jeg tror kanskje at det er forskjellen på å ha et sommerhus og ens private hjem der hjemme. Der hjemme har jeg mer en masterplan for hvordan jeg synes at livet fungerer best, men her oppe skal det bare føles godt«.

I parets tidligere sommerhus renoverte de på en lignende måte, hvor istandsettelsen ble delt opp i etapper, bare enda mindre, og dermed også med mindre budsjetter – en fin måte å kjenne at man passer på det man har, forteller Vibeke Panduro:

»I det tidligere sommerhuset sa vi for eksempel alltid, ok, i år trenger gavlvinduet å bli skiftet, og året etter fikk vi nytt toalett, og så videre, så vi har disse små postene. Så føles det faktisk også ganske fint å passe på et hus. Fordi hus, de er jo bare skall som vi skal passe på og gi videre til de neste. Altså, vi får lov til å leve våre liv i disse fine sommerhusene og våre hjem, men i virkeligheten er livet jo langt lengre enn den tiden vi er her. Så vi skal passe på de stedene vi har og gi dem pent videre til de neste. Være bærekraftige og oppdatere det vi har, og passe på det«.

Respektfullt, estetisk og modig

Hos Vibeke Panduro kribler det allerede i fingrene etter å sette enda en sommerhusperle i stand; et lite, fint bindingsverkshus fra 1777 på Bornholm med utsikt over havet. Og det skal gjøres med respekt og kjærlighet til det som allerede er, forteller hun:

»De karakteristiske trekkene skal man jo passe på. Innenfor har det vært et bødkerværksted en gang i den ene enden, og i den andre enden har det vært utleid altfor mye og er veldig stygt. De to tingene skal forenes, og det kan være en vanskelig øvelse«.

»Og så skal det selvfølgelig nænsomt passes på, og man skal bruke de omgivelsene som er der, og kikke på huset. Det ligger for eksempel noen riktig fine klinker som er slitt igjennom mange hundre år. Dem skal man passe på og bruke igjen. Så det handler veldig mye om å kikke på det huset man er så heldig å ha, og så prøve å få det beste ut av det, synes jeg«.

»Altså at man innreder seg respektfullt. Og så estetisk og modig,« hvis det står det Vibeke Panduro.