Historien om en sommerhus

Vil du heller høre Cathrine Wichmand fortelle? Lytt til episode 5 av Landfolks podcast «Sommerhusliv» her.

At foreldrene hans en gang solgte sommerhuset, er for ham, flere tiår senere, fremdeles en kilde til sorg. Et sommerhus er nemlig ikke bare fire vegger og et papptak. En sommerhus er utelukkende gode minner. Det er her vi møtes. Der man ikke krangler om sure sokker og middag. Her leves livet. Uten forpliktelser og gjøremål. Gresset er litt grønnere, livet litt søtere, solen skinner alltid – og hvis regnet kommer, kaller vi det bare «hygge».

I 2019 kjøpte vi vår første sommerhus, og jeg skriver helt bevisst «første», for det blir absolutt ikke den siste. Det har vi lovet hverandre, og det mener vi oppriktig. Og allerede her har jeg avslørt at vi ikke lenger har den.

Vi hadde snakket lenge om sommerhus, besøkt flere, men for et ungt par virket det helt utrolig at det skulle være mulig for oss å ha både en leilighet og et sommerhus. Ideen svingte frem og tilbake, men på en fjellside i Italia med utsikt over Largo D’Orta, mens vi var på barselferie, så vi et hus som gjorde det umulig for oss å gi slipp på ideen. Vi kom hjem fra ferien på fredag, og på søndag sto vi i Rågeleje. Allerede da vi svingte inn på veien, begynte jeg å krysse av punktene på listen. Grusvei. Sjekk. Gammelt område. Sjekk. Nær vannet. Sjekk. Svart/hvitt. Sjekk. Sprossede vinduer. Sjekk. Sjekk, sjekk, sjekk. Eiendomsmegleren har senere sagt at hun aldri vil glemme ansiktsuttrykket mitt da vi åpnet porten. Hun så forelskelsen skje – og den var ekte og dyptfølt. Selv på en regnværsdag var drømmen i ferd med å gå i oppfyllelse, og dagen etter la vi inn et bud. Og fikk det.

Mine favoritter blant sommerhusene

Jeg husker så inderlig den rene lykkefølelsen som senket seg over oss når vi var der. Vi var bedre kjærester, bedre venner, bedre mennesker når vi trakk oss tilbake i Rågeleje, langt fra storbyen. Det helt perfekte yin til vårt yang-liv i byen. Og da vi knapt to år og en pandemi senere måtte innse at vi trengte en større og mer familievennlig base med nummer to på vei, måtte vi selge sommerhuset. Og det skjedde ikke uten at vi først måtte gjøre tusen krumspring for å se om vi kunne få det hele til å gå opp. Det var den vanskeligste voksenbeslutningen, tatt ut fra ren fornuft, med lysten så dypt undertrykt helt ned under teppet.

Det er bare vår første sommerhus, og når vi har kommet oss gjennom småbarnstiden og har pusterom, drømmer vi om et fristed et sted igjen. Å eie en liten grønn flekk på jorden, en naturtomt med høye trær og duften av skog. Kanskje en tømmerhytte, ikke altfor langt fra vannet. Det må da finnes.

Proletariatet møter borgerskapet

Den danske sommerhuset er noe helt spesielt, akkurat som livet der. Den har til dels sitt utspring i kolonihagebevegelsen og det bedre borgerskapets store villaer på landet nord for København – hus som i dag er millionvillaer.

Proletariatet møter borgerskapet. Her kunne samfunnsklassene møtes og blandes, og alle hadde glede av å få oppleve gress mellom trærne og en blå himmel. Og fra de aller første sommerhus tomtene ble delt ut i Hornbæk på slutten av 1800-tallet til i dag, hvor det på landsbasis finnes godt og vel 200 000 sommerhus spredt rundt om i landet, er det fortsatt det man møter. Blandingen. De som bor i almennyttige leiligheter rundt om i området og nyter et rolig liv i sommerlandet, og de som nærmest har hele livet sitt organisert både i helårsbolig og sommerhus med dobbel carport. Men når man møtes i den lokale iskiosken på stranden, er det ingen forskjell – hvor ellers kan man møtes like uansett i dag? Det kan telles på én hånd.

De første mange sommerhusene var enkle. Uisolerte. Hadde knapt nok et toalett. Det var ikke hit man dro for den fine luksusen, men snarere for å komme nærmere naturen, oppleve årstidene skifte, en ypperlig mulighet til å «komme seg ut av byen», som Landfolk også selv skriver, og kjenne på naturens syklus.

Fra «tiny living» til «mega living»

Mange sommerhus, slik vi kjenner dem i dag, ble bygget i etterkrigstiden på 1960- og 1970-tallet, da økonomien blomstret. Vi ville ut på landet og ha flaggstang og en hage, og le sammen med naboen over hekken. De var fortsatt enkle; to rom, ett med køyeseng til barna, et soverom for de voksne, der man akkurat kunne gå rundt dobbeltsengen. Kjøkken/stue/allrom i ett, den første utgaven av moderne tids «tiny living». Hva trenger man egentlig ellers? Det er jo ikke noe man ikke kan få til på 50 kvm for en familie på fire. Det er egentlig utrolig. Men dørene sto likevel alltid åpne mot hagen, og ute og inne ble ett og det samme.

Men etter hvert som tiårene gikk, kom det flere og flere store sommerhus på 1980-tallet. De med boblebad, voksenavdeling, barneavdeling. Carport. Hus som var like etablerte som helårsboligen. To av hver. Man skulle ikke mangle noe, og vi skulle underholdes. Og den trenden har ikke avtatt, når vi ser nyhetene fylles med historier om «mega»-sommerhus ved de danske kystene, fullt utstyrt med spa-avdeling, kino og nok soverom til en sommerleir. Om det er helt i tråd med ånden, skal jeg ikke uttale meg om. Men det var visst en gang en Frederik IV som ga sin hustru dronning Louise et lite landsted; Hirschholm Slot, som hun kunne bruke som sommerhus, som en liten pause fra storbylivet i handelsbyen. Megasommerhuset var født.

I dag trenger man ikke lenger å eie en sommerbolig for å få tilgang til den. Vi kan leie, bytte, låne og så videre – uansett lommebok og kvadratmeterpriser kan alle få en bit av lykken som gjemmer seg bak treverket. Vi kan få lov til å leke både konger og baroner, eller skru det helt ned og sove i et telt på en sommerhus tomt. I sommerhuset er det plass til oss alle, og det er noe for enhver smak. Et sted som kan romme alle drømmene, ideene, ferieminnene, de gode samtalene og tankene som burde bo inne i oss, men som bare mangler de rette rammene. De finnes akkurat der, i det danske sommerlandet.

Se min ultimate bucketliste for ferie i Danmark