Tilbake til sommerhusets kjerne: Arkitekt Line Nørskov Eriksen om sommerhusets kulturarv

Vil du heller høre Line Nørskov Eriksen fortelle? Lytt til episode 3 av Landfolks podcast «Sommerhusliv» her.

Vi møter arkitekt og utstillingsdirektør Line Nørskov Eriksen i det arkitekttegnede tiny house A45, som i anledning av den aktuelle utstillingen SOMMERHUS på Utzon Center i Aalborg rager opp midt i museets atriumgård. Helt innhyllet i tre og med utsikt over de mange forbipasserende museumsgjestene, begynner samtalen vår om den gjenoppdagede kjærligheten til den danske sommerhuset.

Treduften i den lille sommerhuset får oss til å snakke om at nettopp treet er noe mange forbinder med en ekte sommerhus. Men ifølge Line Nørskov bør alarmklokkene ringe hvis noen hevder at de vet hva en ekte sommerhus er.

– Når man ser på sommerhusets historie og arkitektur, kan man se at den har utviklet seg over tid. Fritidsboligen har sett ut på svært forskjellige måter, men helt grunnleggende er fritidsboligtradisjonen forankret i tanken om det gode liv. Den har dype røtter i europeisk kulturhistorie og strekker seg helt tilbake til romerne, som bygde villaer utenfor byen fordi man mente at byen var uren og naturen var ekte.

Livet utenfor byen

Historisk sett begynner vi å se de første sommerhusene på slutten av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet. Dette henger sammen med urbaniseringen av samfunnet, slik at folk plutselig fikk lyst til å flytte ut av byen. De rikeste samfunnslagene hadde lenge bygget landsteder, som man kalte husene den gang, men veksten i samfunnet førte til at også den bredere delen av befolkningen fikk råd til å skaffe seg en sommerhus.

– Det ligger innebygd i fortellingen om sommerhuslivet at vi finner tilbake til vårt autentiske jeg når vi er ute i naturen. Sommerhuset er dette tilfluktsstedet fra hverdagen inne i byen.

Hva slags utvikling har skjedd de siste årene med vår felles forståelse av sommerhuset?

– Spesielt siden 80- og 90-tallet har sommerhusene vokst seg store. Gjennom 60- og 70-tallet bygde man sommerhus på rundt 50–60 kvadratmeter, og i dag er det ikke uvanlig at sommerhusene er på 200 kvadratmeter eller mer. Ofte er det slike dekadente feriepalasser som oppføres under påskudd av å være sommerhus, men i virkeligheten er de bygget med det ene formålet å bli leid ut.

> Jeg tror det man må passe på, er at man tenker på funksjon før man tenker på størrelse

Line forteller at man i dag snakker om fenomenet «dobbelttilhold». Det betyr ganske enkelt at de fleste sommerhus som bygges i dag, ligner folks helårsboliger så mye at forskjellen mellom hjemmeadressen og sommerhuset er nesten umulig å se.

– Problemet er at når ting blir for dekadente og konforme, begynner det å sette sitt preg på folks atferd. Det er ikke fordi det er noe galt med flatskjerm-TV og gulvvarme, men vi må innse at hvis det vi søker er noe annet, må vi innrede oss annerledes eller i forhold til det livet som skal leves.

Vi må bruke naturen til å forstå arkitektur

Ifølge Line krever det en helt spesiell arkitektur hvis vi drømmer om at sommerhuset skal danne rammen om et mer tilbaketrukket og autentisk liv. Hun forklarer at sommerhuset tradisjonelt ble bygget for å brukes om sommeren, og gjennom 50- og 60-tallet så man ganske raskt at arkitektene eksperimenterte med den utviskede grensen mellom ute og inne.

– Sommerhuset skal ikke brukes hele året, så der kan man spare noen kvadratmeter og i stedet innlemme dem i en terrasse. Terrassen er et helt konkret eksempel på et arkitektonisk motiv som oppfyller ønsket om nærhet til naturen.

– Jeg tror det man må sørge for, er at man tenker i funksjon før man tenker i størrelse. Noen sommerhus ligger ved vannet, andre ligger inne i skogen, men felles for alle er at hver gang man bygger husene, ser landskapet annerledes ut. Hvis arkitekturen skal fremme en bestemt livsstil, krever det at arkitekturen har en dyp forståelse for stedet der den bygges. I stedet for å dikte opp en arkitektur som man synes kunne være en spennende form akkurat her, vokser huset uanstrengt ut av landskapet. Og det er en fortelling som ikke går av moten. Det er en kvalitet som er varig.

> Så når sommerhusene blir for store, for komplekse og for ressurskrevende, er det en bombe under sommerhuskulturen

Skal det være noen forskjell på å tilbringe helgen i et rekkehusområde og i et sommerhus?

– Sett i forhold til sommerhusets ideologiske grunnlag, må det nødvendigvis være en forskjell. Det er egentlig merkelig at vi til daglig bor i disse store hvite boksene, og når vi så skal ha det skikkelig godt, drar vi ut i bittesmå trekasser, men kontraster understreker det særegne ved det motsatte. På den måten trenger hverdagslivet og sommerhuslivet nok hverandre.

– I tillegg er det også spørsmålet om vi virkelig bør ha to helårsboliger, to biler og glødelamper i lampene. Vi må innse at vi ikke har råd til å bruke så mange ressurser. Når vi bygger disse store helårsboligene ute i landskapet, er det landskapet som betaler regningen. Og vi har jo bare en begrenset mengde av det. Så når sommerhusene blir for store, for komplekse og for ressurskrevende, er det en bombe under sommerhuskulturen.

Hvordan ser da fremtidens arkitektur ut, hvis vi skal bevare sommerhusets kulturarv?

– Det finnes to bærekraftige veier å gå. Den ene er å skreddersy sommerhuset til stedet og tenke seg at huset skal stå der i mange år, akkurat som de opprinnelige husene fra 1800-tallet. Feriehuset vi sitter i her, er et modulbasert, prefabrikert typehus som kan flyttes ut i landskapet på et skruefundament og derfor bare etterlater et lite økologisk fotavtrykk i terrenget. Bærekraft er ikke lenger et valg man kan ta eller la være. Det er noe vi må forholde oss til, og vi må generelt venne oss til å bygge mindre og med utgangspunkt i naturen vår.

Vi sitter og ser oss rundt i den lille sommerhuset med utsikt mot den klare blå himmelen, og det setter tydeligvis i gang noen refleksjoner hos oss og Line.

– Vi må nok snakke om hvorvidt vi kan tillate oss å fylle opp så mye. Det kan handle om å la trærne stå. Om midlertidighet. Om nøysomhet. Om store drømmer på få kvadratmeter. Og så selvfølgelig klimavennlige materialer.

– Jeg vet ikke om man kan snakke om et egentlig paradigmeskifte, men vi ser en tendens og et større fokus på bærekraft. De nye arkitektene har vokst opp med grønn tenkning på samme måte som barn og unge i dag vokser opp med digitale plattformer. Det er en slags «second nature». Jeg synes det er enormt oppløftende å se at bærekraft ikke fremstår som en stilart eller et overfladisk uttrykk.

– Bærekraft blir en del av husets essens, og det passer jo egentlig utrolig godt med hele grunnideen bak sommerhuset. At det handler om å vende tilbake til naturen og leve et litt mer autentisk liv. I virkeligheten kan man forestille seg at alt dette kan smelte sammen til en helhet.